Erindringer (1962)
Pontoppidans erindringer
Henrik Pontoppidan var, som bekjent, også muntlig en ypperlig forteller. Engang da han hadde gitt tilbeste en scene av den menneskelige komedie han hadde opplevet, utbrøt en av hans tilhørere ganske ureflektert: Den må De ta med i memoarene! – Pontoppidans svar lød: "Det kunne ikke falle meg inn"! I erindringsverket hørte efter hans mening bare de ting hjemme som hadde hatt betydning i hans utvikling. – Så streng var den selvkritikk han arbeidet under.
Verkets tittel svarer nøyaktig til denne tankegang: Undervejs til mig selv. Men han hadde ikke formulert den innen han begynte offentliggjørelsen. Drengeår, Hamskifte, Arv og Gæld og Familjeliv er i virkeligheten bare avsnittsbetegnelser. Derfor er det forbausende å finne disse navn oppmarsjert på tittelbladet av den nye utgave – under en overskrift – Erindringer – han ikke selv har valgt. Grunnen til det siste er formodentlig den at han benyttet den virkelige tittel på den voldsomt sammentrengte etbinds-utgave han utsendte kort før sin død. Men den blir jo ikke mindre treffende av den grunn. Tanken med omarbeidelsen var tydeligvis å blotte utviklingslinjen uten digresjoner. Den er i og for seg naturlig og meget karakteristisk for Pontoppidan, hvis formkraft alle dager har manifestert seg i nye utgaver av hans verker, hvorved idéen i dem trer klarere frem. Thorkild Skjerbæk som har gjennomgått teksten, minnet da også i et foredrag nylig (Statsradiofonien 2. juli) om Pontoppidans gamle skikk.
Men Et Tilbageblik som dikteren kalte dette siste litterære foretagende, er først og fremst et vidnesbyrd om krigens virkning i en til det siste arbeidende ånd. Det ligger nær å si at i denne bok betegner beskjæringene en løsrivelse fra livet – hvor man strengt tatt finner det meste overflødig. Man er trenet for langt i det å unnvære – livsinteressen er satt overstyr. Jeg nevner et uttrykk han brukte i mai 1940 om sin egen nettopp utkomne bok Familieliv. Han kalte den "en ligegyldig Tryksag". Den samme forestilling møter vi i utgaven av 1943 på siste blad:
"… i den frygtelige Ødelæggelseskrig vi nu igen er omgivet af og hvor så meget står på Spil for os allesammen, er vore private Hverdagshændelser uden Interesse". – Så er denne tankegang gått ut over den del av verket som allerede var fullført. Der var under omstendighetene ingen annen oppgave levnet ham. – Og vi er således meget langt fra hans gamle motiv for nye utgaver, som han ved en leilighet uttrykte slik:
"Jeg har i mine yngre Forfatterdage måttet frigøre mig for så meget Stof, som vældede ind på mig, og som jeg af Utålmodighed kastede uforarbejdet fra mig". (brev av 19. decb. 1930).
Pontoppidan kalte ved en leilighet arbeidet på de små minnebøker den eneste litterære aktivitet som tålte de mange avbrytelser. Og han sier jo selv i sin siste bok at det opprinnelig hadde vært hans akt å føre beretningen videre opp gjennom årene.
Når man i tidligere tid tilskyndet Pontoppidan å skrive sine erindringer, kunne han innvende "Det er kun Smuler". Han hadde særlig i Lykke-Per og Det forjættede Land brukt sitt livs stoff så vel. Han kunne også tilføye at han hadde hatt så mange ubehageligheter av å utgi bøker. Så sent som i 1936 sa han i denne forbindelse om et ferdig manuskript "Det kan ligge efter mig"! – Når han lot Flensborg Avis trykke de første barndomserindringer ("Hvad Hjernekisten gemte" og "Fra Drengeårene"), var det som han sa "forat styrke Danskheden i Syd-Slesvig". Et moment av betydning for hans seneste bokutsendelser var det muligens at han syntes så godt om Gyldendals direktør Magister Ingeborg Andersen, som han hadde hatt noen sympatiske brev fra.
Man kunne bare ønske at han hadde påbegynt Undervejs til mig selv meget tidligere. Han eiet et så rikt erfarings- og iakttagelsesstoff. Formen mestret han til det siste. Men han hadde efterhånden ikke krefter til å gjøre større bruk av den. Ved en leilighet sa han i anledning av et manuskript han hadde liggende (Det må ha vært Arv og Gæld eller Familieliv) at han nesten skammet seg over å gi ut en så liten bok.
Grunnene til at han ikke tok fatt på oppgaven tidligere kan være flere: Selvom hans livsverk i diktningen var fullbragt, var det jo i det skapende arbeide han hørte hjemme – og har han følt det som om han fjernet seg fra det hvis han alene skulle reprodusere? – Det viktigste forhindringsmoment var sannsynligvis spørsmålet om den nødvendige kapital av livsmot, som han hadde måttet unnvære lenge.
Drengeår og Hamskifte avspeiler igrunnen stemningen i de lyse år av Pontoppldans alderdom – lyse tross de mange sykdomsavbrytelser, som forsinket arbeidet uten å sette sitt merke på det.
Der er undertiden reist spørsmål om beretningenes sannhetsverdi, ja, hvor det gjelder ungdomsvennen Schaff, som i sin tid ble betegnet som Hamskifte's store nyhet, er det endog ytret tvil om han i det hele har eksistert. Pontoppidan undret seg over leserens overraskelse ved dette bekjentskap, for der skal ikke meget skarpsindighet til for å se at Schaff er anonymt tilstede rundt om i forfatterskapet like til De dødes Rige. Til den som betvilte at han har eksistert, kan jeg anføre Pentoppidans replikk: "Jeg har tænkt på ham ved alle mine Bøger."
Men man kan i og for seg godt forstå at noen lesere ut fra rent biografisk kjennskap til emnet, føler seg en smule desorientert. Noen oppslagsbok for ytre data er Undervejs til mig selv langtfra – Pontoppidan kunne ikke gi seg i kast med et stoff uten formelt å bearbeide det. Livsskildringen har sin dype indre sannferdighet, men ingen fotografisk nøyaktighet. Hvor meget der er vunnet og hvor lite der er tapt ved det får man en forestilling om ved å sammenligne Hamskifte's skildring av Schweitzer-opplevelsen med Pontoppidans gamle avisartikler om den (Kjøbenhavns Børs-Tidende 1889), som utvilsomt inneholder flere virkelighetstrekk.
Uansett hvilke friheter Pontoppidan kunne tillate seg ved den litterære utformning av sitt livs stoff, hans troskap mot sin overbevisning kan der ikke settes spørsmålstegn ved. Der var da også mange som i hans levetid så hen til ham for hans åndelige motivers og hans klarsyns skyld. Noe av denne autoritet er vel stadig forbundet med hans navn. Derfor var det overraskende at et vers av hans vakre dikt ved Sønder-Jyllands gjenforening med Danmark, et vers som han på et meget tidlig tidspunkt fant det riktigst å stryke, var tatt med da diktet "Det lyder som et Æventyr" en høytidsdag for noen måneder siden blev fremført i Statsradiofonien:
Hvad knap vi turde hviske om
i Krogen mellem Venner
forkyndes nu på Dansk og Tysk
som Løfteord af Frænder
Det ser ut som om dikteren gir sin velsignelse til et nærmere dansk-tysk samarbeide, noe som han utvilsomt ville næret store betenkeligheter ved.
Henrik Pontoppidan hadde i sin tid solgt forlagsretten til sine hovedverker. Deres popularitet, de mange utgaver og store opplag kom da ikke hans egen økonomi tilgode. Det han i sine senere år levet av, var statens hedersgave – Gyldendal har siden 1948 ennu en gang sendt ut Det forjættede Land, Lykke-Per og De dødes Rige i nye utgaver – henholdsvis 9., 10. og 5. – Men dikterens 100-årsdag i 1957 forbigikk forlaget, såvidt jeg vet, i største taushet. Man kunne vel minneholdt den uten å lukrere av den? – f.eks. ved en vakker utgave av et verdifullt verk til en pris som ikke skulle avskrekke noen. Det ville vært i Pontoppidans ånd. Han som selv var nøysom i sine livsvaner, ønsket jo å betraktes som folkelig forfatter.
