Hamskifte
Henrik Pontoppidan: Hamskifte. – Kjøbenhavn. Gyldendal 1936.
Henrik Pontoppidan har nylig utgitt et bind av sine erindringer. Hamskifte er fortsettelsen av Drengeår som kom for tre år siden (anmeldt av undertegnede her i bladet). Det er ikke noget tilfeldig utvalg som rummes i disse minnebøker. Forfatteren har i virkeligheten ikke tatt med annet enn hvad som har hatt betydning for hans utvikling eller er egnet til å belyse den. Det er den sjeldne synsvinkel for dette memoarskrift, – så lite av volum, (den nye bok er bare 150 små sider), – så essentielt i sin karakter.
Skildringen omfatter dennegang tiden fra dikterens 16de til 21de år. Men der ligger mere i titelen enn den naturbestemte overgang fra barn til voksen. Hermed fulgte for Pontoppidan en usedvanlig dyptgående sjelelig krise, idet det i disse år da han studerte ved polyteknisk læreanstalt, gikk op for ham hvad han aldri hadde drømt om at det var kunstner han var.
Senere, i sin diktnings skarpsindige selvanalyse, fremfor alt i Lykke-Per har han jo funnet sammenhengen i sin utviklings forskjellige faser. Og for leseren som av ham selv er vist veien gjennem stoffet, er det ikke så vanskelig å gjenkjenne det ensomme barn med den tidlig vakte selvstendighetstrang og klare forstand, (slg. anleggene for fysikk og matematikk hvori han utmerker sig allerede på skolen) i naturalismens banebryter i dansk litteratur. – Henrik Pontoppidan har jo alltid forsmådd å være estetiker. Følelsens evner, de som først og fremst kommer til utfollelse i kunsten, er det som senest utvikles. Som kunstner inderliggjøres han gjennem et langt liv.
Vi husker barndommens friluftsliv ved havnen i den gamle by, seilturene på Gudenåen, som i Drengeår og Minder er omgitt av all livsopdagelsens friskhet og naturfølelsens ubevisste poesi. Egentlig er det naturbarnet i Pontoppidan som viser ham veien, fører ham over i hans nye selv. I Hamskifte leser vi om en videnskapelig ekspedisjon til Grønland hvor han nær var kommet med og som vakte utlengselen hos ham, den som nu ikke lenger lot sig stenge inne. Isteden drog den attenårige stud. polyt. tilfots gjennem Sveits, og her i nogen lykkelige sommeruker fulgte han strømmen i sitt eget vesen, bort fra den betryggende borgerlige tilværelse, hvori kunstneren aldri har hørt hjemme. Herlig har han i sin nye bok skildret dette første møte med fjellnaturen, det helvetiske høiland, hvortil han i livet og diktningen gang på gang er vendt tilbake. Man må også beundre hans hukommelse, fordi den over disse tidsavstander, har ført så mange ypperlig opfattede detaljer med.
En anmelder, (prof. Thomsen) har nylig i Tilskueren karakterisert Pontoppidans gjennombrudd til diktningen som noget av en tilbakevenden til slektens tradisjoner. (Som Vilh. Andersen regner han bare med farsslekten). – Hans kunstnerliv betegner efter mitt skjøn et dypere brudd på dem enn valget av det polytekniske studium som han forlot. Dette var vel bare det første forsøk på en orientering i den naturens verden hvor også hans diktning har sin plass. Andre veier skulde føre ham dypere inn i den, nye uttrykksmidler finnes.
Hvor meget det man pleier å opfatte som slektstrekk hos Pontoppidan, er miljøets og forholdenes virkning, er ikke lett å avgjøre. Hans karakteristikk av faren og dennes søsken rummer uttrykk som kunde henlede tanken på ham selv: "Et egenartet Kuld, hos hvem Nationens Ydmygelser og den almindelige Nødstilstand havde udviklet en aandelig haardførhed …"
– – Men den kunstneriske evne som har bestemt hans åndsform er neppe fedrenearv. Dikteren ligner på sin mor. Og i hennes slekt finnes det sydlandske element han ofte har omtalt, (senest i Drengeår) og som tidlig har optatt hans tanker. Skade at litteraturhistorikerne ensidig holder sig til navnet, ikke retter sin opmerksomhet mot den.
Brytningen av lys og mørke i hans sinn kan måskje nettop best forståes som konflikten mellem en ukjent arv og miljøets forutsetninger, hvori de siste etterhånden har måttet vike. "Jeg kunde til tider ha en merkelig fornemmelse, av at et fremmed Jeg var i ferd med å vokse frem i mig som et foster. En pinaktig fornemmelse, der fylte mig med lede og mørk uro, – sådan som vel sagtens et dyr må føle det umiddelbart foran et Hamskifte". – Det slår en at "hamskiftet" visst vilde vært mindre pinefullt, dersom han i sine nærmeste omgivelser hadde funnet voksestedet. I Nordens kolde klima forsinkes så ofte våren.
Ellers kan man nok imponeres av det mot og den sikkerhet hvormed han så tidlig fulgte sitt instinkt på veier hvis mål han ikke kjente. Og en uhyre vinning viste det sig å være at han, den senere vidt beleste, selv har erfaret sig til de kunstneriske lover, han eier sin viden på en måte som den som har den fra bøker aldri opnår.
Det biografiske skall omkring Henrik Pontoppidans utviklingshistorie er velkjent fra Vilh. Andersens monografi, (hittil i all sin utilstrekkelighet den eneste, – de fleste litteraturhistoriske fremstillinger går tilbake til den). Men disse data blir nye i dikterens egen fremstilling, gjennem den indre sammenheng han har formådd å reprodusere. Og så får man jo, rimelig nok, her vite meget mere.
Det vilde være fristende å utføre sammenligningen mellem Hamskifte og den dikteriske behandling av det samme stoff i Lykke-Per. Man må bare være klar over at av de to, autobiografien og romanen, rummer den siste den langt dypere konfesjon. Alle begivenheter av betydning i dikterens liv reflekterer sig i verket, er iallfall anonymt til stede der. Det gjelder også innflytelsen fra Schaff, ungdomsvennen, som er blitt betegnet som bokens store nyhet. (Det vilde føre for langt i denne forbindelse å påvise den. Endog hans replikker drar vi kjensel på, hans spor er tydelige helt frem til De dødes Rige).
Glimt inn i dikterens arbeidskammer, hvor livsinntrykkene utdypes i fantasien, er psykologisk overordentlig interessante (selv om det er en uhyre overdrivelse å gjøre forståelsen av kunstverkene avhengig av dem). Jeg nevner et eksempel:
Den seksten år gamle gutt, som nylig var kommet til Kjøbenhavn, lengtes efter barndomsbyen Randers, og ved ytterligere å stramme sin økonomi, ofre middagsmaten etc., skaffet han sig råd til å reise hjem til jul, en dengang meget trettende cg besværlig reise. – Det blev en stor skuffelse, allerede på stasjonen hvor kameratene var møtt op. – "Henrykt sprang jeg ud af Kupeen, men saa skede der det, at de ved Synet af mig allesammen brast ud i en skraldende Latter. Det var min Hat – min Herrehat – der fik dem til formelig at knække sammen af Grin". (Pontoppidan tilføier at i Kjøbenhavn var det bare de kommunale gatefeiere, som gikk med den slags huer som randersguttene brukte, slik at han hurtigst hadde måttet skille sig av med sin).
Historien om den gledesløse hjemkomst som vi forresten kjenner fra Lykke-Per, men uten denne tragikomiske innledning, henleder tanken på Pontoppidans navnkundige forstudie til romanen, fabelen "Ørneflugt". Det er historien om en ørneunge som er blitt fanget, og temmet og som frister en sørgelig husfugltilværelse i prestens hønsegård. Men en dag gjør dens medfødte natur sig gjeldende, den letter vingene, flyver bort. Svimmel ved oplevelsen av sitt virkelige element vender dens tanker tilbake til utgangspunktet, de vante forhold, den trygge, inngjerdede plett. Den flyver til barndomshjemmet. Men da den nærmer sig hønsegården, blir den skutt. Med tydelig adresse til H.C. Andersens eventyr, "Den grimme Ælling" lyder moralen: Det hjelper allikevel ikke at man har ligget i et ørneegg når man er vokset op i hønsegården.
"Ørneflugt", som er skrevet i Rom i lengsel efter Danmark, er blitt til selve hjemløshetens tragedie, dens kulminasjon: hjemløshet i egne evners rike. For det tragiske er jo i og for sig ikke at hønsegården ikke aksepterte ham. Det gjorde bare i øieblikket så ondt. Det drepende skudd som i fabelen gjør ende på et forkvaklet liv, kom bare så uventet som den skraldende lattersalve som engang mottok barnet, – rammet et følsomt sinn i et særlig ubevæbnet øieblikk. – Det er sannsynlig at denne viden om skuffelsen ved målet som er kunstnerens evige lodd, har et tidlig utgangspunkt i den ovenfor anførte barndomsoplevelse.
Fabelens slutning er blitt til som fremtidsperspektiv og har for så vidt mere tilknytning til øieblikkets stemning enn det øvrige lett gjenkjennelige innhold. Som kjent gikk det helt anderledes: Ørnen er vingesterk ennu. – Men med all sin groteske overdrivelse inneholder "Ørneflugt" et vidnesbyrd om Pontoppidans egenart som det ikke går an å overse. Sammenlign hvad som i det foregående er innvendt imot den skikk å gi ham bakgrunn i, ta ham til inntekt for den tradisjonsrike presteslekt.
Hamskifte er bl.a. interessant ved sitt portrettgalleri. Skildringen av et stormfullt møte i Riksdagen eier den opdemmede dramatiske kraft som henleder tanken på De dødes Rige. Også her er det uforgjengelig inntrykk på randen av barndommen som har lagt bunnen i et betydningsfullt motiv. – Den fint utførte karakteristikk av filosofen Ludvig Feilberg, for ikke å tale om billedet av den topmålt originale Schaff, inneholder vidnesbyrd om Pontoppidans kunstsyn, (som er livssynet prøvet i diktningens fullkomnere
virkelighet).
Jeg vet nok at mesteren selv er tilbøielig til å betrakte sine siste arbeider som bagateller, tiloversblevne smuler efter det store forfatterskap. Det er forklarlig ut fra hans stolte bevissthet om sin kunstneriske skaperevne, (hvis utfoldelse i årrekker har vært hemmet av helbredsårsaker. Kunstneriske opgaver tåler ikke ubegrenset av avbrytelser).
Leseren er ikke desto mindre klar over at disse "smuler" også estetisk sett er ekte gull – i årets grumsede bokflom det sjeldneste av alt. Her møter vi stilens renhet, det fullkomne herredømme over sproget, og gjennem dette: åndens funklende liv.
Når man leser Henrik Pontoppidans erindringer, hvor oplevelsen overalt er verdiforøket ved den vurdering som ligger skjult i fremstillingen, ønsker man inntrengende at han må ha lyst og helse til å føre dem videre.
Dina Lea.
