Henrik Pontoppidan og Norge

"hans replikk da jeg på hans spørgsmål måtte bekjenne at jeg aldri hadde vært lengere enn til Trondhjem: Ser De, det egentlige Norge begynner jo nordenfor Trondhjem!"

73 år gammel skrev han således i et brev (i anledning av nogen fotografier fra Vestlandet – fra Dina Lea?) "… dersom jeg kunde få det passende Rejseselskab, rejste jeg igen derop for endnu en Gang at se det store Stenrige, der aldrig slipper sit trolddomsagtige Tag i den Sletteboer, der en Gang har været inde under dets Fortryllelse."1

En felles ven hadde den gode idé å la rulle en Norgesfilm for ham. Bl.a. turen over Hardanger-vidda, hvor han så vidt jeg forstod, hadde ferdes tilfods. Det var friske snebilleder midt i den milde københavnske gråveirsvinter (en juledag i begynnelsen av 30-årene) . Ved den leilighet var jeg vidne til hvordan landet virket på ham. Han hadde fått farve i kindene og hans øine lyste.

At Henrik Pontoppidan ikke i den tidlige ungdom fant vei til Norge, (…) var eiendommelig nok en norsk bok skyld i. Slik har jeg iallfall opfattet en uttalelse han engang kom med: at den norske bok som hadde hatt størst betydning for ham var L. Dietrichsons "Hesperiske Nætter" (Fra min Vandringstid). Verket utkom 1875-77.2

Engang da "En Vinterrejse" kom på tale, nevnte Pontoppidan bakgrunnen for novellen: at han første gang besøkte Norge med så store forventninger til kulturmiljøet – grunnet på Norges førerskap i litteraturen dengang han selv var ung. – (…) Vi kan tilføie at den gang Pontoppidan fant på å offentliggjøre disse "dagbogsblade" var tonen overfor Danmark heller ikke altfor elskværdig hos oss. – Det er med i bakgrunnen for hans litt ubarmhjertige satire, "mine ret uskyldige Albuestød" som han siden skrev. –

Da Henrik Pontoppidan på sitt aller første Norgesbesøk tilbragte en sommerferie i Gausdal og således i nærheten av Aulestad, var det hans redelige akt å opsøke Bjørnson. – Men på jernbanestasjonen møtte han sin ven maleren Krøyer, som netop kom derfra. Pontoppidan nevnte sin tanke for ham, men Krøyer frarådet det. Han sa: Det er ikke noget for dig! – Og så fortalte han et lite trekk han selv hadde oplevet. Den elskværdige Krøyer hadde til å begynne med ved måltidet ikke lagt bånd på sin naturlige livlighet, inntil Bjørn Bjørnson kom hen og la hånden på hans skulder med de ord: Far taler!

Når jeg ser Krøyers bekjente tegning: Frokost på Aulestad, som også finnes i hans hus på Skagen, må jeg uvilkårlig minnes denne scene. Et lett anstrøk av karikatur forekommer mig umiskjennelig.

At Pontoppidan hadde vært i Gausdal kom naturligvis Bjørnson for øre. Dette at han ikke hadde avlagt ham et besøk er bakgrunnen for den pussige dialog ved deres tilfeldige møte i København, som professor Vilh. Andersen i sin Pontoppidan-bok3 har meddelt nogen trekk av. Resten kan jeg supplere efter mundtlig beretning.

Jeg husker så godt den gamle Henrik Pontoppidans humoristiske ansiktsuttrykk, da han fortalte denne anekdote. "Jeg merket jo at han vilde gi ondt av sig", sa han om Bjørnson. "Jeg skal nu ta Pippet fra ham", tenkte jeg. Så fortalte han Bjørnson den kuriøse oplevelse han hadde vært ute for i Gudbrandsdalen: skyssgutten som hadde kjørt ham hadde aldri hørt Bjørnsons navn. (Vendt mot sine tilhørere sa Pontoppidan: "Det er dog merkelig!") – Da blev Bjørnson meget eftertænksom. Men efter at han hadde grunnet over fenomenet, gikk der et lys op for ham. "Det må være skolelæreren" sa han. – Skolelæreren var Bjørnsons motstander i sprogstriden, han var målmann og hadde, mente Bjørnson, hevnet sig ved like overfor eleverne, å ha fortiet Bjørnsons eksistens.

Da talen kom inn på Bjørnson sa Pontoppidan en gang at han syntes ikke hans egne landsmenn har vært meget mere skånsomme i sin dom. Da Pontoppidan engang ytret sin forundring over at den syke gamle Bjørnson reiste til utlandet, svarte en av våre første malere: Forstår De ikke det? Han vil hjem på sarkofag! For ikke å tale om Gunnar Heibergs harcelas.

Imidlertid var ikke Pontoppidan uvidende om at han i En Vinterrejse hadde latt sig rive med av sin galgenhumor. Derfor skrev han i et eksemplar av boken til sin nærmeste ven i Norge: med et pater peccavi! (fader, jeg har syndet!) –

 
[1] se brev 14.7.1930. tilbage
[2] Fra min Vandringstid udkom i tre bind med bindtitlerne (I): Hesperiske Nætter. Billeder fra Syd og Nord, 1875. (II-III): Paa Studierejser, Albumblade og Optegnelser, 1-2. 1876-77. – Med Vignetter af Mathilde Dietrichson og Illustrationer. – Lorentz Dietrichson (1834-1917) var norsk kunsthistoriker. tilbage
[3] kap. 3, side 76. tilbage