Johannes Thrap-Meyer og hans læremestre

Af Dina Lea

Å skrive samtidens litteraturhistorie, å føre utviklingen helt frem til nuet, slik som litteraturhistorikere undertiden morer sig med, har alltid minnet mig om den scene i Hostrups Genboerne (akt III) hvor kobbersmeden og hans madam besøker studentene på Regensen og så har sin store fornøielse av å kikke inn gjennem sine egne vinduer. Resultatet: et løierlig falsum. Hvor det gjelder vår egen tid, er vi naturnødvendig part i saken.

Hvor mange år skal der til før den litteraturhistoriske betraktning tør gjøres gjeldende? Hvor lenge skal et menneske ha ligget i sin grav, før avstanden er stor nok? – Svaret blir individuelt. Avstanden beror jo ikke bare på tidsforløpet. Har vi selv vært i utvikling? Hvilken vei er vi gått i mellemtiden?

Jeg har gjort mig disse spørsmål i anledning av min samtidige, Johannes Thrap-Meyer, som døde for 18 år siden.

Jeg husker at han engang sa: "En 20–30 års produksjonstid burde man jo kunne regne med." Han hadde dengang bare et år igjen å leve. Ved samme leilighet siterte han et dikt han hadde skrevet ved Kincks død, og som han senere innforlivet i sin store roman – i en sammenheng som det dog ikke helt dekker.¹ Diktet finnes 290 trykt i Anakreons død (s. 151-52), hvor det tolker sønnens følelse ved tapet av en elsket far. Det inneholder efter hans egen uttalelse en trykkfeil som gjør det nesten uforståelig. Det er tydeligvis første linje han siktet til, hvor der står "sier" istedenfor "tier". Idet jeg i det følgende siterer diktet i sin helhet, har jeg rettet det nødvendige:

Du tier, det blev stilt da det omsider var forbi,
og du fikk livsens mylder under ett å se,
en eneste så våndefull en smertensri,
og vet du, ven, den natt falt årets allerførste sne.

Ja, slikt kan ske. Høstnatt utenfor, oktobernatt
og nordlys, stjernebrand og klart. Jeg lå der våk
og tenkte mitt, og veggen gav sig litt, det var som satt
en hånden inn mot veggens bord – et tak.

Så bløtt. Så uforståelig og sterk en makt.
I nord stod fjellene i nysne hvit, i måneskinn, og over jord
strøk nordenvind, det var jo som du hadde ord du skulde sagt.
For evig, ven, blir denne stund for mig, den stund du for.

Og næste dag så var det bare hvitt og hvitt å se
og bjerk stod skinnende med gule bla'r i sne
Og fra den dag blev vinteren, la sig svær og hvit og tom,
den dagen var det dødsbudskapet kom.

– Et stykke liv som i sig selv er poesi, hvor intet behøvde å fjernes, intet å tilføies. Derfor skiller vi det nødig fra prosaen som fullender den samme oplevelse, og som ikke står tilbake for de rimede linjer, – de bristeferdige øieblikk utenfor all årstid, rummende dem alle:

Det var et meget langt dikt. Engang hadde han trodd at han var lyriker, nu visste han, at det var han ikke. Der fulgte en skildring i diktet av den dag som kom efterpå. Av ham som sørget og gikk ute i den smeltende sne, hvor en sommer lå lik under, ikke vinter, ikke høst, ikke vår; så forunderlig. Der stod nogen strofer:

Jeg gikk der, hørte sneen tine, falt,
som skulde det bli vår.
Slik kjentes det, når blodet i et sår
efter en natt, en natt igjen er blitt litt kaldt;
et gry av vår.

Det var slik en sorg som man ikke går tilgrunne på. Men usigelig vemodig er den, og fyldt av anger over alle de stunder da man ikke har vist kjærlighet nok – ikke har været taknemmelig nok – ikke har vist omtanke, men har såret.²

291 Noe ugripelig, en sart flyktende stemning er opbevart i ordenes skjøre kar. Borte er den virkelighet som har ligget til grunn, borte er det sinn som favnet den, – men hvad det fanget, stemningen, er her tilstede. Den hulker i dette stykke ungdomskunst sin sorg ut.

Thrap-Meyers livsbane var markert ved en rekke sykdommer (slg. "en eneste så våndefull en smertensri"). Han måtte i sitt arbeide stadig tåle avbrytelser. Med den dårlige helbred fulgte en pinefull sensibilitet, som har besværliggjort tilværelsen for ham, – men som også bidrog til å nyansere hans talent, utvikle dets egenart. Egoister I har som undertitel: En høst i ungdommen. Thrap-Meyers talent er, med et billede jeg engang fant, høst og vår på samme tre. – I anledning av Vilhelm Linaae i Anakreons død skrev forfatteren:

Den norske kritikk har korset sig over at en ung mann i den grad kunde se inn i en gammel … Når man er syk, lammet altså, er syk i årevis, stadig oplever det å være den svakeste, da er det ikke så merkelig, da kan man se inn i alderdommen.

Ellers var han jo på mange måter begunstiget. Han hadde, såvidt jeg vet, aldri en time av sitt liv arbeidet for brødet, men levde for sin utvikling og dyrket sine interesser, uhemmet av økonomiske hensyn. Tidlig kom han ut til større forhold. Thrap-Meyer som oprinnelig vilde blitt maler, opholdt sig henved to år i København for sin utdannelses skyld.³ (Det var under verdenskrigen og ikke mulig å komme til Paris.) – I det hele tilbragte han fem ungdomsår på reiser og har besøkt de fleste av Europas land, først og fremst Italia. Årene der var grunnleggende for hans utvikling. – Forøvrig hadde han jo også reist meget i sin lesning, hvor sprogkunnskaper løser billetten og rummets og tidens avstander mer og mindre er ophevet – fra de islandske sagaer til Roms og Hellas' gamle litteraturer. Thrap-Meyer som skal ha vært doven på skolen – selv sa han at han var for nervøs til å ta eksamener – søkte som voksen å innhente det forsømte bl.a. ved å ta privatundervisning i gresk og latin. Han var vel bevandret i nyere europeisk litteratur, når undtas kanskje 292 Tysklands, var ennvidere meget interessert i historie og kunsthistorie, hvor han like utrettelig gikk til kildene og hvor opholdet i Italia, ved siden av Kincks innflytelse, naturligvis har gitt ham kraftige impulser. – Så store og kostbare var hans forberedelser til å gjøre en innsats i åndslivet, så dypt det alvor som denne utpregede estetiker satt inne med.

Resultatet blev, som bekjent, bare et eneste verk av noen betydning, til og med ufullendt, – romantrilogien Egoister som blev hans debut for en større offentlighet. Titelen leder tanken hen på George Meredith, som hørte til Thrap-Meyers yndlingsforfattere.

Egoister utkom hos Gyldendal Norsk Forlag. Første bind i 1927, efterat manuskriptet først hadde vært innlevert med Henrik Pontoppidans anbefaling⁴ hos Kincks forlegger, "Norges Hegel" som Thrap-Meyer kalte W. Nygaard. – Litterær konsulent hos Aschehoug var dengang Vilhelm Krag. Det var i og for seg naturlig nok om han mottok boken med blandede følelser. Den inneholdt nemlig et lite smigrende ungdomsportrett av ham selv. Noen ondartet karikatur var det imidlertid ikke.

Året efter (1928) fulgte annet bind, Anakreons død, skrevet som Thrap-Meyer sa "på et lystig innfall som holdt mig oppe under min sygdom". Den morfin han fikk for å stille smertene, – sykdommens lyse øieblikk – utnyttet han med beundringsverdig energi. – Innledningen, "høisangen til Kristiania", var han med rette stolt av. Dette bind er tilegnet Henrik Pontoppidan, som Thrap-Meyer i ensomheten efter Kincks død hadde sluttet sig nærmere til. Da han var lengst nede, satte Pontoppidan mot i ham og gav ham den kunstneriske veiledning som han trengte. Han leste med sine svake øiner ikke bare manuskriptene til Egoister og Anakreons død, men også utkastene til disse arbeider, i en håndskrift som med sine små skrifttegn ikke kan kalles lett. – Boken blev en efter våre forhold stor suksess, som oplivet forfatteren, iallfall til å begynne med. Det var dessuten noe nytt og meget tilfredsstillende for ham som hadde brukt op sin formue, å tjene penger. Men han følte sig ikke mer "begavet" i anledning av den overveldende ros han fikk. Ingen visste bedre enn han hvor langt det var til mesterskapet, hvor dyrt det skal betales. Derfor var følgende hjertesukk sikkert nok opriktig ment: "Aldri har jeg følt mig så fattig som nu" – "det er som ens muligheter føles større før de blir stemplet utenfra". 293 Troen på en selv lever i virkeligheten bare av hvad man yder, opmuntringer er kreditt.

Thrap-Meyer arbeidet ufortrødent videre. Våren 1929 reiste han med C. Mohrs stipendium til Paris, hvor han ikke bare nød å tumle sig i større forhold, – med hans egne ord: "bruse litt med nakkefjæren", men skrev på trilogiens siste bind, Over rimet vold. I Paris blev Thrap-Meyer syk igjen. Han døde tre uker efter hjemkomsten uten å ha rukket å gjøre arbeidet ferdig.

Da det blev kjent at fragmentet skulde offentliggjøres henvendte jeg mig til vår felles høieste litterære instans, Henrik Pontoppidan, i sakens anledning, og han erklærte sig "til Tjeneste med et Skøn om det efterladte Manuskript, inden det forelægges Offentligheden" (brev av 8. september 1929). – Dette var ingen overflødig forholdsregel, da manuskriptet ikke bare var ufullendt, idet den siste del som skulde betegne høidepunktet manglet, men som jeg fryktet, tildels en kladd. – Imidlertid har man ikke benyttet sig av Pontoppidans tilbud, men utgav teksten uten de nødvendige forbehold. Det er innlysende at Thrap-Meyer som hadde vært lykkelig beroliget ved å vise Pontoppidan sitt arbeide efterhvert som det blev ferdig, hadde trengt ham ennu mer denne gang. – Om romanfragmentet skrev Pontoppidan i brev av 19. desember 1929:

Hans sidste ufuldendte Bog har jeg læst med dyb Vemod. Hvor var han fin og nænsom i sit Forfatterskab, ikke mindst nu mod Slutningen da han i sine Tanker mere var i Dødens end i Livets Vold.

I sine følgende brev kommer Pontoppidan stadig tilbake til Thrap-Meyer. 2. februar 1930 skriver han således:

Johannes Thrap-Meyer fik jeg overhovedet aldrig at se. Han skal have skrevet til mig før han rejste til Paris, og heri spurgt mig, om det vilde passe mig at få et Besøg af ham. Han vilde da lægge sin Rejse over København; men da han intet Svar fik, rejste han udenom. Det Brev har jeg desværre aldrig modtaget. Jeg gik derved glip af at lære den sjeldne Mand at kende … hans Stemme har jeg altså aldrig hørt udover, hvad der kan skønnes af hans Stil, ikke mindst hans Brevstil …

Nu da denne stemme forlengst er forstummet, er der anledning til å sanne Pontoppidans ord. Brevene virker mer levende enn det meste av hvad Thrap-Meyer nådde å bringe i litterær form. – For tegningen av hans portrett vilde de derfor spille en betydelig rolle. Her er også sort på hvitt for riktigheten av hans eget instinkt: 294 "I lykkelige øieblikke føler jeg at min begavelse er større enn mine bøker hittil har gitt uttrykk for."

Når Georg Brandes fant Julius Lange lys levende i brevene fra hans ungdom, var det fordi de vakte minnet, på samme måte som skildringen av et land man engang har besøkt, låner anskuelighet av erindringen. Mottageren tør med andre ord ikke svare for andre enn sig selv. Samtidigheten rummer store fortrinn. De hindringer som tiden legger i veien for forståelsen av det ene og det annet fenomen (alt det som ikke er gjennemformet og som for en senere slekt derved står uforklaret) – eksisterer ikke.

Det måtte la sig gjøre med det materiale som er for hånden – å reise Thrap-Meyer et monument i litteraturen – i noen henseender betydeligere enn det han selv nådde å skape. For hvor uhyre meget skal der ikke til for å efterlate sig et varig minne i kunsten! – eller iallfall å plante erindringens evig grønne akanthus omkring den knekkede søile.

Forfatteren av Edda-avhandlingen, Johannes Thrap-Meyer og hans diktning, Herr Helge Groth har også hatt et brevmateriale til sin rådighet, og søkt å dokumentere sin fremstilling ved hjelp av det. Brevene daterer sig helt fra 1921. Dengang stod Thrap-Meyer, 23 år gammel, ved begynnelsen av sin utvikling. I og for sig kan disse naive ungdomsbrev ha sin interesse når de sees i utviklingens sammenheng, men deres forfatter vilde vært fortvilet hvis han hadde ant at de noensinne skulde komme til å representere hans litterære skjønn. Denne fantastiske overvurdering av Alex. Kielland var det visst ikke nødvendig å trykke op, især da Thrap-Meyer kort før sin død har skrevet inngående om ham (Dagbladet, mai 1929) uten på noen måte å gjøre sig latterlig. Thrap-Meyer var utvilsomt et av de mest litterære mennesker i Norge. Hans roman er rik på kunstforståelse. Men i den "forhistoriske" fase brevene er hentet fra var han også i denne henseende en begynner. Han beundret Vilhelm Krag, hvem han senere har parodiert.

Foruten dikterverkene er der en annen alment tilgjengelig kilde til forståelse av kunstnerens utvikling (som Edda-avhandlingens forfatter har latt ubenyttet) – nemlig hans journalistikk. – Der er ved siden av den nevnte artikkel-serie om Kielland, som han alltid har holdt av, fem artikler om Kinck fra 1926. De ånder en dyp fortrolighet med emnet og megen innsikt.

Kinck, hvem han omgikkes i flere år, øvde rimelig nok en sterk 295 innflytelse på omgivelsene. Det er ikke vanskelig å spore den i Thrap-Meyers arbeider, – selv om han aldri hadde skrevet de omtalte essays. Den siste vinter Thrap-Meyer levde brukte han flere måneder på Kinck-studier. Men han brente sitt manuskript, da han som "følte sig kaldet til essayist" ikke kunde finne den riktige form. Det er dette arbeide han sikter til i sin første artikkel om A. Kielland (Dagbladet 30. mars 1929). Den innledes på følgende måte:

I lange tider har jeg arbeidet med noe som jeg ikke har kunnet få til. Det er forresten det samme arbeid jeg altid tar for mig når jeg vil plage mig selv og ha det vondt. Trett og ergerlig måtte jeg opgi det hele.

Han vender tilbake til utgangspunktet ved artikkelens slutt, taler om "de siste nedtrykte dager, da jeg måtte legge et arbeid fra mig som jeg hadde håpet på".

Den vanskelighet Thrap-Meyer her kjempet med, bestod vel i å bevare muntligheten som utmerker hans brev, i den kritiske overgang fra liv til kunst. Utvilsomt faller det vanskeligst der hvor man før har anstrengt sig forgjeves. I artiklene om maleren Ludvig Ravensberg, som er skrevet umiddelbart efter Kinck-forsøket, lyktes det jo fortreffelig.

Hvad det tilintetgjorte forarbeide har dreiet sig om kan bare bli gjenstand for gisninger. Det optok Thrap-Meyer på en tid da Kincks posthume essay-samling, Kunst og kunstnere, nylig var utkommet. Den inneholder, som bekjent, bl. a. et avsnitt "På utråkkede stier. Litt om middelalder og renæssance og florentinske noveller", som sannsynligvis har bragt ham til å opta Kincks forhold til disse emner til fornyet eftertanke. Han skrev ved en leilighet at han var iferd med å anmelde denne bok. – Jeg tror ikke de siste resultatløse Kinck-studier har vært en analyse av Kincks diktning – i stil med artikkelserien fra 1926, men snarere et forsøk på å kontrollere hans forutsetninger på områder hvor Thrap-Meyer selv hadde samlet innsikt.

Thrap-Meyer hadde i ett og alt prøvd å forme sitt åndsliv i Kincks billede. Derfor kom der og en tid da han måtte emancipere sig fra hans innflytelse – for å bli et selvstendig menneske. Det var, betegnende nok, efter Kincks død. Et ledd i denne frigjørelse var den kritiske vurdering av Kincks åndshistoriske forfatterskap.⁵

296 Jeg nevnte at Thrap-Meyer tok privatundervisning i klassiske sprog. Følgende brevuttalelse gir et nytt forbausende vidnesbyrd om i hvilken grad Kinck behersket hans tankeliv. I forbindelse med at han vilde følge forelesninger i gresk og latin på Universitetet, sier han:

For å kunne gi den avgjørende utredning over Kincks forhold til renæssance-fenomenene og det klassiske må jeg være stivere i græsk og latin enn jeg er. Ja jeg kan jo ikke nok. Men det er et morsomt mål.

Edda-studien inneholder altfor lite om Thrap-Meyers litterære forutsetninger, skjønt han i høiere grad enn sine kallsfeller, iallfall her hjemme, var et produkt av kunst og kultur. Innflytelsen fra Ibsen er påtagelig. Det er ikke nok å nevne hans beundring for denne mester. Man kan påvise hans spor gjennem hele trilogien. Thrap-Meyer har levd sig så dypt inn i Ibsens kunst, at han er nådd ned til kilden for dens motivers dikteriske kraft. Romanverket Egoister er i en viss forstand en nydiktning over Rosmersholm-motivet.

Thrap-Meyer var av Ibsens ætt. Han var ennvidere en stor beundrer av Henrik Pontoppidan.⁶ Med den humoristiske sans som så lite kommer frem i hans tidlig avbrutte produksjon⁷ nød han som få Pontoppidans geniale kunstnerkarikatur: Hans Kvast og Melusine. En Vinterrejse, som han delvis reagerte mot, fornøiet ham også, hvad der gav sig utslag i at han, som det synes, litt umotivert, siterte et helt avsnitt av denne novelle – om Bjørnson som orator – i Kielland-artikkelen (Dagbladet 10. mai 1929). – Først og fremst har Lykke-Per hatt betydning for hans utvikling, men også Pontoppidans siste hovedverk, De dødes Rige, optok ham sterkt og har satt spor i hans eget arbeide.⁸

Alle bygger vi forståelsen på slektskap. Motsetningen mellom den dansk-norske og den særnorske kultur var det område av Kincks 297 motiv-verden som grenset op til Thrap-Meyers så å si "medfødte" domene. Storfolk og bonde heter jo første del av Sneskav1en brast.

Kinck vurderte ikke Kielland høit. Når Thrap-Meyer med sin sans for dyptgående psykologisk diktning bevarte så meget av sin gamle beundring for Kielland, henger det sikkert for en del sammen med hans kjærlighet til det miljø Kielland utgikk fra – "de hvite hus med de blå hollandske taksten" – som det heter i artikkelen om ham – med den døende europeiske bourgeoisi-kultur innenfor. I sin undertiden litt stammende stil fortsetter Thrap-Meyer:

Men menneskene som bodde i husene, deres norskhet er vel uomtvistelig. Det første som slår en ved billedet er jo deres dype isolasjon, deres ensomhet innen fire vegger – deres ensomhet, hver enkelts ensomhet. Og det gjenkjenner vi da som norsk?

Men når han vilde slukke sin kunstnertørst, var det gjerne Tryggve Andersen han grep til. Hos ham er de forenet både de indre og de ytre motiver som rent artistisk fengslet ham mest. Det ligger nær å nevne Bispesønnen. – "De svinnende livstegn"s dikter stod ham kanskje nærmere enn noen annen. Her er slektskap, skjønt stilsansen langtfra er så utviklet, – den sjelelige forvitring lykkeligvis heller ikke så fremskreden som hos forfatteren av I Cancelliraadens dage og Mot Kvæld.

Man har i forbindelse med Johannes Thrap-Meyer fremhevet franske innflytelser og paralleller, først og fremst Marcel Proust i hans store roman.⁹

Jeg tror ikke fransk litterær innflytelse stikker så svært dypt hos Thrap-Meyer, selv om hans dannelse naturlig nok har søkt sin næring hvor han kunde finne den, det vil si for en stor del utenfor Norge. Men hvorom allting er: Han var uhyre optatt av denne lesning,¹⁰ slik at han endog lar heltinnen i Egoister citere A la recherche 298 du temps perdu – dog uten forfatterangivelse – en menneskealder før Proust! Thrap-Meyers roman er tidfestet til 90-årene¹¹.

Rent kunstnerisk mener jeg at fransk maleri har betydd mer for hans utvikling enn litteraturen. Hans forskole til å bli skribent var maleriet. Han har utviklet sin naturfølelse, som barndomsårene på landet har gitt næring, gjennem forsøket på å uttrykke den i farver, og blev da også (hvad Edda-avhandlingen likeså har fremhevet) en sprogets kolorist. Vi så det allerede i diktet jeg siterte. Midt i sorgens innadvendthet har han syn for bjerken, som står og skinner med de gule blad i sneen. – Prosaen viser enn tydeligere at det er et malerøie på ferde i alt han ser. Landskapet blir til ved penselstrøk. Til å begynne med er han ukjent med den litterære stils virkemidler.¹²

Jeg har nevnt de viktigste litterære innflytelser. Alt dette og mer til trengte jo en nærmere undersøkelse, hvis en skulde danne sig et fullstendig billede av Johannes Thrap-Meyers åndelige forutsetninger, til hjelp for bestemmelsen av hans egenart.¹³

299 Noen vil vel betvile at Thrap-Meyers forfatterskap er betydelig nok til å fortjene et så omfattende studium. Der er jo i litteraturen, om vi så bare holder oss til vår egen, så mange uløste store opgaver. – For oss som kjente ham, stiller det sig anderledes. Vi reserverer ham en plass som svarer mer til hans muligheter og fremfor alt hans higen. Vi kan ikke i denne forbindelse glede oss over den utvikling alderen, årene han ikke oplevde, har gitt oss selv.

Om det Thrap-Meyer fikk ydet sjelden tilfredsstiller den tørst efter det fullkomne som er kunstbehovets innerste vesen, så eide han denne kunstnerens idealitet i utpreget grad. – Om sitt arbeide skrev han sommeren 1928: "Gid det engang vil lykkes mig å gjøre noget som kan få blivende verd. Ennu er jeg ikke moden, det føler jeg fullt og helt." Og kort før sin død disse linjer: "M.h.t. mig som kunstner så må De huske på at jeg ennu er i min vorden. At jeg igrunnen debuterte med Egoister, og har forfulgt et spor til fortrengsel for annet."

La være at der var et moment av forfengelighet i hans litterære ambisjon når han, som vi så, tok Kinck til forbillede for sin dannelse. (Det vilde forresten være godt om noen flere av de unge talenter led av samme slags ærgjerrighet.) Selvfølgelig har han vært påvirket av ham. Hvilken ungdomsdiktning er ikke farvet, mer eller mindre, av litterære oplevelser? – Men vi var vidne til hans kamp for å objektivere inntrykket, og tviler ikke på at det engang vilde ha lykkes ham helt.

Når jeg i det foregående stadig har fremhevet hvad Thrap-Meyer skylder Kinck, er det bl.a. for å vise hvor dypt han hadde tilegnet sig hans åndsinnhold. – Thrap-Meyer har overalt utnyttet de dannelsesmuligheter som var forhånden. Det var også det han gjorde i forholdet til sin annen store lærer: Henrik Pontoppidan, – et forhold hvis ytre omriss i det foregående er tegnet. Skade at han ikke fikk gå sin læretid til ende hos denne mester, som representerer det klassiske såvel i personlighetens stil som i dens litterære avbillede. (Stil – ens eget ansikt i sproget.)

300 Når Pontoppidan gjorde så meget for et ungt menneske fra et annet land enn hans eget, ser vi det som et uttrykk for hans store menneskelige godhet. Men det vilde ikke skjedd, det kunde ikke skje, hvis ikke han også hadde tro på vedkommendes evner. Det har vel også rørt ham å være vidne til utholdenheten i dette kappløp med døden.

Videre: Åndslivets sak var for ham aldri et privatanliggende – henvist til å leve av almisser og gunstbevisninger – eller dø av mangel på dem. Her befinner vi oss hinsides den smålige frykt for å yde mer enn en mottar. Han mente vel han gjorde sin skyldighet, intet mer. Jeg må i denne forbindelse tenke på hans ord i anledning av en lite tilfredsstillende professor-konkurranse i København for noen år siden. Han hadde i de dager hatt besøk av et medlem av bedømmelseskomiteen, en god venn. Pontoppidan sa i den anledning: "Jeg bebreidet ham at han ikke har utdannet sin efterfølger. Det er dog en professors første plikt."

I kunsten er noe tilsvarende jo ikke mulig. Her står og faller alt med den individuelle begavelse som er uerstattelig (og som vel heller ikke helt kan undværes i noen skole, hvis resultatene skal bli fremragende). – Men ikke desto mindre: Savnet av kunstnerisk veiledning, som i det hele mangelen av et gunstig miljø, er en ulykke for den unge litteratur.

Thrap-Meyer bar sig forsåvidt riktigere ad enn mange andre, selv om hans stil langtfra alltid er ren, men skjemmes av gjentagelser som hans menneskeskildring av "naturalistiske pletter".¹⁴ Det første skyldtes sikkert nok hans nervøsitet – det siste mangel på kunstnerisk erfaring. Hans fremgangsmåte hadde hele fremtiden for sig og vilde, i en modnere alder, vist sin overlegenhet. – Han skrev ved en leilighet treffende: "Åndsarbeide er ikke annet enn å holde fast på det man har og så la naturen råde."

Ved Johannes Thrap-Meyers død blev der skrevet uforstandige ord som ikke fortjener å siteres, men hvis mening gikk ut på at han var sterkt overvurdert. Man "satte dikter for figur" noe han selv har advart mot, og fant ham dekadent. Der henvistes isteden til tyskernes "neue Sachlichkeit" (som der siden har vært så god anledning 301 til å lære nærmere å kjenne). Der var fremtiden. Thrap-Meyer derimot vilde snart bli glemt.

Men det gjør ikke noe å glemmes av sin samtids kunstneriske uvidenhet. Det må vel snarere kalles en lykke sammenlignet med det å misforståes. – Den som hadde gjennemgått så megen lidelse som denne unge dikter, vilde vel, tross alt, gladelig undværet ryet, hadde han bare fått utløst sitt åndsinnhold.

Noen linjer av Schack-Staffeldt, en av de lyrikere som Thrap-Meyer holdt mest av, dukker op i min erindring i forbindelse med hans ettermæle. Det er i sonetten Til Glemsel:

Skjønne Guddom, for hvis Aasyn kun
Daaren bæver! boer ei i dit Gjemme
Mere Fred end selv i taurisk Lund?

Dina Lea