Dina Lea til Henrik Pontoppidan
21. maj 1934
de fire skandinaver
21-5-34
Kjære herr Pontoppidan!
Jeg har lovet at overbringe følgende hilsen til Dem fra fru Eilertsen – : om De og eventuelt Deres familie kunde tenke Dem at besøke "de fire skandinavers" utstilling i "Den frie" – som lukker onsdag (i overmorgen)√ – (Det er som De kanske vet på et vis hendes verk). Hun vilde, om ønsket, sørge for at den var åpen utenfor den sædvanlige publikumstid – (men besøket er forresten ikke overveldende talrikt, – forleden var der 11!) – Jeg tviler på at De i det hele tar til 2 byen for en slik ting, – og at det passer med Deres tid og krefter for øieblikket, – ellers tror jeg nok at et par av utstillerne vilde fengsle Deres interesse. –
Håper De har det godt, kjære Mester! – Håper der blir anledning til at få hilse på Dem om ikke så lenge. – Jeg reiser sansynligvis på landet ved junis begyndelse, da fru Hørup kommer hit. –
Jeg fikk ikke Nansenfondet, – (der var 194 foretrukne ansøkninger!) Men skal√ prøve et kapløp med tiden et års tid fremover, 3 og se at bringe Kinck arbeidet til en foreløbig avslutning – som jeg visstnok nevnte for Dem sist, – stipendiet hadde kommet vel med, både for det med arbeidet trenger og for økonomien – det er i lengden så nedslående at et så vanskelig og anstrengende arbeide ikke engang√ fortjener brødet, – at ligge andre til byrde hvor der ikke er formue. – Men det må man ikke tenke på men fullføre løpet, så må det jo lysne tilsist. –
Jeg er nu glad jeg er hernede hvor der er organ for mit arbeide, det er der ikke i Norge. –
4 "Man må se den ting i øinene at kvalifikationer i og for sig kan ikke gjøre regning på å opnå understøttelse i et land, hvor kritisk målestok totalt mangler", – (dette skrev den eneste norske videnskabsdyrker som følger mit arbeide i et litet trøstebrev forleden.) –
Lev vel da, kjære Mester! – Det er deilig at vite at vi har Dem. –
Mange hilsner,
Deres hengivne
Dina Lea
e. s.
Efter at ha skrevet brevet, slår det mig hvor sindsvakt det er at be Dem til utstilling dagen før den lukker, – men fru E. hvem jeg traff igår, fikk mig til at love at skrive til Dem om det. – –
