Henrik Pontoppidan

23. juli 1927.

Danmarks store romandikter og fornemste skribent, krønikemesteren for hundre spøkefulle livsbilleder og muntre historier, de lattermilde øers lands- og stadssatyricus, den siste alvors- og oplysningsmann fra gjennembruddets tider, fylder 70 år imorgen. Han vil bli feiret med tilbørlig honnør og hyldest av sine tusentalls lesere og beundrere, med hilsen og festsalutt og flagg tiltops over hele Norden! Han rår vel ikke over det Europary, den vidt spredte navnkjenthet og almene folkegunst som Knut Hamsun kan glede sig ved; da Svenska akademien skulde prisbelønne Lykke-Pers skaper, gav det ham aleneste en halv Nobelpremie. I reklamens og døgnopinionens tidsalder har Henrik Pontoppidan hevdet sig som den uforsonlig ensomme, som en utenforstående, mot partier, politikk og skiftende åndsretninger fiendsk og fremmed individualitet. Han levde kun for sin kunst. Han tilhørte aldri offentligheten. På hans dør banket journalistene helst forgjeves. Som oftest visste 225 de vel knapt hvor han bodde. Jeg kan ikke minnes jeg nogengang har sett en personlig uttalelse bevidnet med hans underskrift, han har visst aldrig gitt fra sig et intervju eller deltatt i en enquête. Et par forord har han kanskje skrevet som innlegg i en debatt om et eller annet aktuelt problem, og engang i slutten av forrige århundre leverte han en daglig enetale til en avis. Men han blev fort kjed av bestillingen. I dikterisk form fortsatte han enetalene, hans siste bok tilhører genren, men ligger nu et lite decennium tilbake i tiden. Han var fra første stund virtuos i det korte format, det er noget trolldomsaktig fascinerende, noget magisk blendende og forbløffende over hans fortellekunst, en selvlysende klarhet og glans, en gjennemsiktig, gjennemskinnet forenkling og sikkerhet, der undtagelsesvis kan virke som tom stilistisk bravour, men i regelen tvinger en til stadig ny og uforbeholden beundring. Hans taleredskap og sproginstrument, i disse polemiske romaner og vittighetsverker, er å ligne med en smidig, uendelig bøielig, djevelsk skarp og slepen klinge, hvis blanke bue speiler lyset og dagen i tusen tindrende og lynende reflekser. Dikteren beruser sig i paradokser og motsigelseslyst, han steiler leende mot strømmen som laksen i fossen, i en hissig outreret, spissfindig og fanatisk stil slynger han oss en bunke aforismer, et malisiøst selvportrett, en tvetydig livsvisdom, 226 i hodet, tydeligvis bare for å erte og vildlede den velvillige leser. De beste av disse enetaler, halvkvedede viser eller monodramaer, heter Nattevagt, Asgaardsreien, Det ideale Hjem, Lille Rødhætte, De vilde Fugle. En forbitret romantisk ironi, et grusomt selvplagerisk tvisyn, en uovervinnelig trang til å forkynne en tvilsom livsanskuelse, hvor avgrunn kaller på avgrunn, skjuler sig dypest i dikterens personlighet, som hans vesens hemmelighet, kanskje som hans herskende evne.

Ti også i Pontoppidans hovedverker, de mektige romancykler: Det forjættede Land, Lykke-Per, De Dødes Rige, gjør det ironisk splittede og tvedelte i dikterens sinn, det fundamentalt disharmoniske og brutte i hans psyke, sig stadig gjeldende. Disse diktninger er tidsdokumenter, tidshistorie, en Danmarks Rikes Krønike av ideologisk og intuitiv type, en dommedagsbok for årene 1880-1916. I første cyklus kommer vi i kontakt med Grundtvigske livsformer og åndsstrømninger, vi befinner oss på folkehøiskolens grunn, blandt jyske bønder og opvakt almue. Forgrunnsfiguren er en uklar og uselvstendig, lett eksaltert, svakt begavet svermer og drømmer, en overklassens søn, som vender tilbake til naturen, gifter sig med en prektig landsens pike, men ender som havarert profet på galehuset. Romanens lære kan søkes i en avsides replikk om at lykken består i å finne sitt naturlige voksested 227 under ens hjemlige himmel. Dette ord peker frem til dikterens centrale roman, boken om Lykke-Per, Pontoppidans hovedverk. Per Sidenius er en lykkesøker fra våre dager, en vilt ærgjerrig streber og plebeier, som stormer ut i livshvirvelen, overstadig henrykt over å høre hjemme i det herlige 19de sekulum, naturvidenskapens og industrialismens eventyrtid. Selv er han en fullkommen fri og sterk ånd, som har kastet av menneskehetens slavelenker, stridt sig løs av all religion og overtro, deri innbefattet kjærligheten til hjem og slekt, respekten for lov og samfund. Det ene med det annet stempler han som dum spøkelsefrykt og usselt trælesind. Denne selvberuste verdenserobrer fører dikteren nu hele livsløpet til ende, lar ham baute sig frem gjennem alle omskiftelser, gjennem seire og skuffelser, atterfall og fremsteg . . for omsider å komme i havn i en fattig, ørkenøde, lavlendt grend ved Vestjyllands stormpiskede kyster. Av egen drift brøt han op fra sin lille lune krok i borgersamfundet, gav slipp på hustru og barn, begrov storhetsdrømmer og lykkehåp, men, om vi kan tro dikteren, har han nu vunnet den sjelens lykke, den indre livsalige fred med sig selv, som han hittil fåfengt søkte på sine tokter og farter gjennem den store verden. Og han dør i troen på naturen, den rike, den vise og miskunnelige, som vet råd for alt, som gavmildt erstatter på den ene led hvad vi har måttet miste på den annen.

228 Tidskrøniker, kulturhistorie, dom og anatema over tidsrummet fra det tyvende sekulums morgen til verdenskrigens første år, gir dikteren også i sin seneste store romanrekke: De Dødes Rige, hvis fineste skildringer er overskrevet Enslevs Død, Toldere og Syndere, Favsingholm. Danmark under Enslev vilde være en fortreffelig fellestitel på de fem bind. Enslev heter her den geniale liberale statsmann, like glimrende som taler, journalist og agitator, der i en menneskealder var den ypperste kraft, den hemmelige drivende makt og myndighet i dansk politikk. Tilfulle har det lykkes dikteren å gjenfremstille og bevare skikkelsens storhet, personlighetens preg av frodig natur og overlegen slagferdig intelligens, skjønt vi kun får se ham i funksjon i hans siste svake, sammenbrudte alderdoms år. Av mektig patetisk virkning er slutningskapitlet med oldingens avskjedsfilippika til folketinget, hans uteskning av klerikalismen, hans hån over samtiden og stolte profetiske ord om sitt eget livsverk.

Verkets slutningsbind: Favsingholm, er dikterens dødebok. Av romanrekkens hovedpersoner blir ingen tilbake i de levendes land. Mørket sluker dem. De drives hver for sig ut i ensomhet og forlatthet, til sist i døden. De blir, som det heter på dikterens sprog, utløst av denne fryktelige verden hvor alt er bedrag, undtagen skuffelsen, alt blendverk undtagen sorgen og savnet. 229 I denne stemning av undergang, av gysende nedfart mot avgrunnen, av stum forferdelse over livets og dødens uavvendelige jammer og elende, toner Pontoppidans siste diktning ut. Men her finnes likevel omsider to mennesker som overlever ragnarok, det stridige broderpar: doktoren og presten, og dem lar dikteren møtes til fredelig opgjør og forsoning på Favsingholm, det forlatte jyske herresæte, som nu skal omdannes til et refugium for trette og omtumlede menneskesinn. Der skal de syke og skadeskutte falle til ro og vinde helbredelse, få lov til å bli nye mennesker og utfolde sig efter sin natur.

Jo dikteren unner oss alle et Favsingholm!