Dina Lea til Henrik Pontoppidan
Sendt fra Genève. 28. maj 1937
et edelt diamantsmykke
Rue Henri Mussardt 1
Genève 28-5-37
Kjære herr Pontoppidan!
Tusen takk for Deres brev som var så levende og spirituelt som bare De er det, – og så hjerteligt og smukt. De kan tro: jeg glemmer ikke vennene i Norden, jeg savner og lenges efter alt jeg hadde der. –
Men det går vel ikke an å skrive klagesange, når man på mange måter har det så godt, – savne akkurat det man ikke kan få: menneskene, sproget, sjøen.
I neste uke kommer fru Hørup igjen, og det betyr jo svært meget, samværet med henne, fremfor å være (forholdsvis) eneboer.
Har fåt skrevet et kapitel til boken, nu, 4-5 sider, det er alt. – Men det er jo allikevel et litet under når man får det til. Hvad jeg skrev i Norge fikk jeg ikke vist Dem, da jeg ikke hadde sørget for ordentlige doubletter. Der er da 5-6 kapitler De ikke har set. (Rubow brukte ordene: "et edelt diamantsmykke", – men det har jeg mulig fortalt forrige gang). Hadde brev fra Kincks datter Eli forleden, – et henrykt brev. Formodentlig har De hørt nyheten: hun har giftet sig med en bibliotekar og filolog Halvard Lie. Og det var morsom 2 å høre henne så glad og fornøiet, for hun har gjennemgåt så meget ondt.
I nat har jeg sovet under åpen himmel på altanen (hvor der er utsikt til Jurabjergene) og sovet langt bedre enn innendørs. – Selv fuglesangen som er så overveldende generte ikke.
Det er så mangt jeg skulde fortalt, men jeg må nøies med å sende dette fattige brev.
Ha det godt, kjære uforglemmelige mester! og atter tusen takk, og nu synes jeg det er som De har været til stede i stuen.
Hjertelig hilsen fra Deres hengivne
Dina Lea
e. s.
Det er så vanskelig å fastholde den åndelige bakgrunn for tilværelsen midt i alt det som nu sker. –
Det er rigtignok et langt mindre spørgsmål om en selv kan komme til å gjøre fyldest, men i individets liv er det jo vigtig, – ennu en ting: at der aldri har været bruk for, bud efter de evner jeg har, og om det kunde være mulig å omplante dem ennu en gang. – – –
Fru Hørup mener dette – det hun kalder "imponderabiliene"1 skulle jeg, når såvidt kommer, at vi får et blad, skrive om.
Deres D. L.